Dag 26 til Sydpolen

Om man kan kalle noe ved denne tilværelsen hverdag så tror jeg i dag ville vært det. Etter 26 dager på tur er vi godt inne i rutiner og alt går som en velsmurt maskin. Morgenrutinen skjer slag i slag, begge vet hvor begge er og hva som er neste på agendaen.

Når vi er ferdig å pakke ut av teltet tar vi det ned uten å snakke, begge vet hvilke plugger hverandre skal ta og hvem som gjør hva.

Kl 9 slagen begynner vi å gå, dette er ikke nødvendigvis planlagt, men klokka er alltid 9 når vi går.

Så går Emma en time forran, starter rolig og øker sakte tempo - kroppen kommer i gang. Etter en time er det ti minutter pause, begge spiser første rad av melkesjokoladen, kanskje to hvis man er sulten og drikker litt varmt vann.

Så sier Emma «nei, det er ikke noe vits å stå her og henge, skal vi stikke?»

Og Mutter svarer «ja, vi får vel det»

Så går Mutter forran i en time.

Sånn holder vi på i 8 timer med vandring og til sammen 10 timer utendørs med pauser og lunsj. Samme tempo holdes hele dagen, akkurat passe fort.

Så kommer vi til camp, setter opp teltet. Og alt fortsetter i sin faste tralt.

Jeg tror hjernen liker dette simple og forutsigbare livet, det er godt for kroppen å bli brukt, det er bra for helsa så sove 8-9 timer hver dag, og det er deilig for magen å spise masse mat.

Når alle kjerne behovene er dekket, da florerer fantasien i dette monotone landskapet. Borte fra distraksjoner og forstyrrelser finner man tilbake til den barnlige fantasien, det tror jeg er det beste med Antarktis.